Se full versjon : Hva var "det verste"(les:vanskeligste) for deg? *oppdatert med fler alternativer*
Ok... bare lurer jeg. Jeg er en person som liker å bli ferdig med ting, da var det fødselen som var "greiest" for meg - den varer jo bare max. et par dager... sånne lange prosseser som svangerskap eller amming er ikke noe for meg.... :)
Juliblomst
22-03-07, 07:06
Jeg elsket både svangerskap og amming.
Fødselen varte og rakk i 32 timer, men det var en fantastisk opplevelse.
Ammingen var det største problemet for meg fordi melken forsvant etter noen dager. Det var tøft! Jeg svarte amming før jeg så hva du hadde skrevet.
Jeg hadde elsket å amme i flere måneder hadde jeg kunnet.
For meg var det helt klart svangerskapet. Såpass at jeg tviler sterkt på at jeg noen gang tør å gå gravid igjen.
Jeg hadde et veldig greit svangerskap sist, bortsett fra kvalmen i begynnelsen. Så det gikk veldig greit.
Og bortsett fra litt såre brystvorter gikk også ammingen kjempefint. Har verken hatt brystbetennelser eller sopp.
Men fødselen var ganske så hard, så jeg vil si at det var det verste. Selv om det så klart er det som går over fortest. Men fordi fødselen var så hard og jeg måtte opereres etterpå ble det ganske slitsomt i begynnelsen. Er jo ikke så lett å skulle ta seg av en liten baby når det er vondt både å sitte og stå. Det var jo også den jeg følte jeg hadde minst kontroll over. Forhåpentligvis blir det litt annerledes denne gangen.
Jeg er så heldig at jeg ikke kan svare noe som vanskeligt. Flott graviditet, fantastisk fødsel og problemfri ammning.
Jeg svarte "amming", selv om det går kjempebra nå. Slet litt i begynnelsen. Fødselen var ok (:knegg: vondt ja, men ikke noe komplikasjoner og ikke var den fryktelig lang heller). Svangerskapet er på en måte glemt :sparke:
Hadde andre skulle svart for meg, ville de nok sagt svangerskapet... var lenge kvalm, måtte operere blindtarmen og til slutt litt bekkenløsning. Men dette var fysisk smerte, ammeproblemer blir ofte litt mer psykisk.
Trøste&bære
22-03-07, 07:17
Egentlig et vanskelig spørsmål. Synes amminga har godt veldig greit, har masse melk og har lite problemer i så måte med det.
Hva som er verst av svangerskap og fødsel synes jeg er vanskelig, jeg er enig i at fødselen er intens, vond, men relativt tidsbegrenset, mens svangerskapet varte og rakk. Var veldig dårlig de første fem måndene og fikk brekkenløsning de siste tre måndene, allikvel er det nesten glemt nå. Fødselen opplevde jeg litt som den kritiske fasen i forhold til å bli mor, følte litt at da kunne mye gå galt (Noe det også holdt på å gjøre). Svarte derfor fødsel.
Förste gangen var det födselen som var det verste faktisk! Men sånn er det vel ofte for förstegangere... Den varte og varte (14 timer til slutt...). ukoselig jordmor som var stressa, og når det til slutt var på tide å kryste, var jeg så ferdig at det var med nöd og neppe at det gikk uten sugeklokke...
Den siste gangen gikk födselen som på bestilling!! 4 timer fra förste kjenning til Max var ute... Men graviditetens siste måneder var ikke moro! Jeg kunne ikke sove pga krypende bein i 3 måneder!! Var t.o.m. innlagt for å rede ut det, men tilslutt fikk jeg ekstra sterke magnesiumtabletter og da ga det seg!
Ammingen derimot har värt kjempekoselig begge gangene!! :jepp:
Jeg svarte fødselen... Gikk sykemeldt med vond rygg nesten hele svangerskapet, og fødselen var vel egentlig innenfor "normalen", men likevel var det fødselen som jeg opplevde som mest vond, og kunne fint vært foruten...... Men egentlig var det sykehusoppholdet som var verst - ammingen gikk forsåvidt greit, men måtte bo på tremannsrom og fikk ikke ha mannen der mer enn tre timer pr dag. DET var ille det..........:(
Jeg svarte "amming", selv om det går kjempebra nå. Slet litt i begynnelsen. Fødselen var ok (:knegg: vondt ja, men ikke noe komplikasjoner og ikke var den fryktelig lang heller). Svangerskapet er på en måte glemt :sparke:
Hadde andre skulle svart for meg, ville de nok sagt svangerskapet... var lenge kvalm, måtte operere blindtarmen og til slutt litt bekkenløsning. Men dette var fysisk smerte, ammeproblemer blir ofte litt mer psykisk.
Hehe, samme her, faktisk! Jeg svarte amming, siden det var det som gikk over hodet mitt---- men til slutt ammet jeg til z var 18måneder! Jeg er så glad, Hadde noen sagt det til meg etter fødselen, ville jeg ALDRI trodd på det..
Men som du sier, andre ville kanskje også si svangerskapet... kvalm, komplikasjoner etc.
Men mann på måte glemmer fysiske smertene, synes jeg...
Synes egentlig ingen av alternativene. Hadde et flott svangerskap, en fin og sterk fødsel, og ammingen gikk over all forventning.. Det vanskeligste var kanskje barseltiden, den store overgangen det er å plutselig ha et annet vesen som er helt avhengig av deg.. Og søvnmangelen, ikke minst.
tryllepiken
22-03-07, 07:36
Halsbrannen i hele svangerskapet,den formørket mange dager og ikke minst netter.Slukte gaviscon,link,og andre ekle midler,drakk melk,spiste mandler og love hearts.Bekkenløsning kom de to siste mnd,men den var til å leve med.
Håper og ber om at halsbrannen glimter med sitt fravær i neste svangerskap.Fødsel og amming har gått kjempefint.
Det strider litt mot min natur å svare at noen av de tre var "vanskeligst". Jeg synes jeg er heldig som har fått oppleve såpass greie svangerskap og fødsler, og å få amme to velskapte jenter som følge av dem!:hjerteballong:
Jeg tror uansett ikke jeg klarer å velge. Amminga var preget av mye blod og tårer de første to ukene begge ganger, men så ble plutselig alt bra - og jeg ammer med den største glede i dag. Nå i ettertid synes jeg også minnene om svangerskapet fortoner seg som rene idyllen, til tross for at jeg var sykt kvalm de første månedene, og at rygg og bekken var på bærtur omtrent fra dag èn. Fødselen var steikje vond denne gangen, men det var fordi alt gikk så fort. Men så ønsket jeg meg en turbofødsel, og da kan jeg ikke klage når jeg faktisk fikk det som jeg ville. :knegg:
Så; alle tre har vært problematiske - og alle tre har vært idylliske. Dermed klarer jeg ikke å velge. :crazy:
du mangler et alternativ... ingen av delene!
For meg var det definitivt svangerskapet. Led av hyperemisis (ekstrem kvalme) og lå på sykehus i to mnd med intravinøst. Tok meg lang tid å få sluttet med tablettene. Ble erklært "frisk" etter nesten 6 mnd - det var.
Resten gikk omtrent knirkfritt - fødselen ble flott. Melka kom etter 3 dager, noe som var bra for jeg har fått en liten puppoman. Han fikk vann de første dagene for å dempe suttebehovet.
:syngendesol:
kan du legge den der for meg? eller kan jeg gjøre det selv?
du mangler et alternativ... ingen av delene!
Etter et uproblematisk svangerskap og en 16 timers fødsel som var vond, men langt fra uutholdelig, så slet jeg i 2 måneder med ammingen. Det var vondt, slitsomt, forferdelig og og og og... Nå går det heldigvis bra, men jeg tror kanskje jeg ville ha byttet bort det slitet med en ekstra fødsel.:rolleyes:
Jeg er så heldig at jeg ikke kan svare noe som vanskeligt. Flott graviditet, fantastisk fødsel og problemfri ammning.
Må istemme her. Så jeg har ikke stemt.
jeg trenger også alternativ ingen av delene svangerskapet var så å si uproblematisk, fødsel på 3 timer (for en førstegangsfødende har jeg forstått at det er kjapt) og ammingen går grit. Vesla er i tillegg et utrolig "snilt" barn skriker neste ikke ammes 1-2 ganger på natta og sover når hun legges ned i vogna hvis hun ikke er sulten. Det er fint å være mor.
Jeg ville gjerne svart noe helt annet, nemlig kroppen min etter fødsel :sparke:
Synes svangerskapet var topp, fødselen var en flott opplevelse og amminga har gått som en drøm, skjønt litt frustrasjoner i starten.
Men det jeg overhodet ikke var forberedt på var at det skulle gå så lang tid for kroppen min å komme seg etter fødselen. Dette synes jeg har vært det verste. Så kan jeg jo si at jeg ble klipt under fødselen og den tiden det tok for såret å gro var grusomt.. Nå først begynner det å komme seg på alle måter. Men er ikke redd for å gå igjennom det samme ihvertfall en gang til, om ikke to :rister:
Jeg synes ingen av delene var ille. Svangerskapet gikk fint, fødselen var flott og ammingen har gått fint.
Siste mnd av svangerskapet var grusom, så den ville jeg helst slippe.
Svarte definitivt svangerskapet. Første svangerskap kastet jeg opp i 24 uker, humpet rundt på krykker fra uke 25. Legen min hadde bare gitt meg nr til jordmor og tatt ferie. Jordmora jeg hadde fått nr til hadde sluttet og ingen andre ville ta imot meg fordi jeg ikke hørte til deres region, og legene jeg tok kontakt med var jo ikke min fastlege. Legen min hadde heldigvis klart å sende inn skjema til KK, så jeg fikk komme på UL. La frem saken da, men ble ikke hørt. Ikke fr jeg gikk ned for telling midt på galleriet på torgallmenningen og måtte på OBS-posten på KK for undersøkelse, ble jeg hørt. Jeg bruker å ha ekstremt lavt blodtrykk når jeg er gravid, så det er ikke "verre" enn det når jeg besvimer. Jeg fikk komme inn hos ei gynekolog i nærområdet mitt som vanligvis spesialiserte seg på risikosvangerskap. Derfor hadde hun UL-apparat i stedet for sånn som måler hjertelyd. Heldigvis sier jeg, for etter ett par uke ble det oppdaget full stopp i vekst hos Maria. Ble lagt inn på KK med blodprøver, ekg og alt det der flere ganger om dagen. Etter ei uke ble hun hentet ut med KS. Jeg var da på dagen 34 uker på vei. Maria veide 1700g og var 41 cm lang. "fødselen" var ikke den beste akkurat, da jeg er av typen som reagerer veeeeldig tregt på bedøvelse, og personalet på operasjonssalen var av typen som ikke hadde tid til å vente på slikt tull...
Da jeg skulle ha Ravn hadde jeg hyperemesis, mistet en tvilling, var sengeliggende i perioder og hadde kraftig bekkenløsning. Ble nøye overvåket pga av forrige svangerskap, og da jeg var 36 uker på vei ble han målt for liten på UL, og det ble beordret KS en uke etter. Han var jo ikke for liten i det hele tatt (2910 og 47 cm te uker før termin), og jeg ble snytt for den viktigste hendelsen i livet mitt da og for resten av livet. Fødselen.
På en annen side har jeg alltid hatt fullstendig problemfri amming. Aldri vært sår og aldri hatt brystbetennelse:jepp:
Men vet dere hva som er rart?? At begge graviditetene mine har vært de desidert flotteste periodene i livet så langt. Jeg har aldri følt meg så spesiell, priviligert og flott, som da, og jeg gleder meg villlt til neste gang jeg skal ha barn!
Får jag säga bekkenlösningen som kom sent och som är kvar än?
Hade en toppen graviditet, förlossningen gick snabbt - smärtsamt givetvis, men mycket vacker och efter första veckans såra bröstvårtor så har amningen gått bra.
Tycker nästan det är synd att man inte kan beställa samma fina omgång om vi bestämmer oss för ett syskon ;-)
Jeg kunne gått gravid i evigheter - hadde et helt fint svangerskap - i alle fall fra jeg ble sykemeldt. Fødselen, derimot, har jeg et ganske traumatisk forhold til. Jeg skulle gjerne hatt smertelindring, men fikk det ikke. Det var ei jordmor som skulle trene opp ei annen i en finsk teknikk for å minske revning, så jeg mistenker at det ville ødelagt opplæringen deres hvis jeg hadde blitt flyttet til en avdeling med epiduralmuligheter... Jeg vet ikke akkurat om de lyktes med teknikken sin eller ikke, for jeg måtte syes halvannen time etter fødselen. Mulig det kunne vært enda verre uten denne teknikken, mulig de ikke lyktes med meg...
Og jeg ble også overrasket over hvor lang tid det tok å leges... Fortsatt over ett år senere kjenner jeg mine innvendige arr når vi har sex. Det er ikke så vondt lengre, men det har vært så vondt at jeg har vært så godt som totalavholds et års tid :vettskremt:
Nå svarte jeg for siste gang og skulle jeg valgt noe da måtte det blitt svangerskapet. Hadde igrunnen et helt fint svangerskap, men slutten og spesielt overtiden med 2 småbarn å ta seg av (midt på vinteren) var veldig tungt og slitsomt.
Helt klart fødselen. Jeg hadde en såkalt lett fødsel som fra 3cm til full åpning tok en og en halv time, men det er det aller tøffeste og mest smertefulle jeg har opplevd og ble også sydd en del etterpå. Og jeg fikk sånn respekt for alle mødre jeg kjenner. Herlighet, tenk de som har gjort dette mange ganger. Og tenk på alle de kvinnene på jorda som ligger og føder akkurat nå! :earth: :fode::icon_eek:
Må ellers si at å gå gravid var utrolig flott. Barseltida var tøff, men det gikk helt greit.
Den var lett å svare på! FØDSEL!!! :nemlig:
Begge mine svangerskap og ammingen har så å si gått som en lek, men fødselen derimot. Dvs. det gikk jo ganske greit sist gang da... da fikk jeg KS.
Svarte ingen av delene jeg :)
Supre svangerskap,sykemeldt i begge - kynnere fra hel... i første og bekkenløsning i andre, men så lenge jeg tok ting i mitt tempo gikk det greit. Og så har jeg vel sikkert glemt en del... Men føler meg så vakker og flott og supersexy når jeg er gravid, så det gjør jeg gjerne igjen :D
Fødslene var lange og harde, men likevel en så fantastisk opplevelse at jeg faktisk misunte venninna mi da ho lå å fødte for et par måneder siden :knegg:
Amminga har aldri vært noe problem. Masse masse melk som har kommet med en gang.
Men hadde gubben svart hadde han nok sagt svangerskapene ;) Humørsyk snart mamma er ingenting å spøke med...
Jeg må nok si svangerskapene, selv om det er utrolig hvor fort det blir glemt. Har hatt hymeremesis i begge svangerskapene, og spesielt i det siste svangerskapet var det ikke så enkelt: en 2 åring som krevde sitt med oppmerksomhet og en mann med en tung depresjon. Jeg burde vært innlagt på sykehus i en periode, men ba pent om å få slippe for å være hjemme med storebror. Han ble forørvig inmari god på å putte hodet oppi do for å late som han kastet opp :glis:
Fødsel er vondt med kjapt, og siste gang ble jeg satt igang - det gikk fort men hardt og frister ikke til gjentakelse.
Amming; to-tre uker med blod og sår og betennelsestendenser begge ganger, men så har det gått på skinner. Husker jeg var kjempe bekymret når jeg satt med lillebror hjemme litt over to dager gammel og han "kastet opp" blod. Så tenkte jeg at det var jo det han hadde spist, så det var kanskje ikke så rart sånn egentlig og at det egentlig bare var gulp...
Jeg ser at mange svarer ingen av delene. Det skjønner jeg ikke, selv om både sv.skap, amming og fødsel har gått fint. Det er vel ingen her som fiser ut ungene, vel?:knegg:
Jeg hadde som sagt et fint svangerskap, amminga gikk helt fint, og det gjorde også fødselen. Jordmora sa til og med at en sånn fødsel skulle hun gjerne bestilt til seg selv.;)
Men en fødsel er jo en fødsel, for svingende!! Det er ikke småtterier. Derfor svarte jeg at fødselen var verst, selv om den gikk "helt fint". Eller hva?:Sommerfugl2:
Har ikke stemt, finner det vanskelig å velge. Når ammingen er så vond at mor gråter er livet ikke spes. kult, og heller ikke som høygravid i 30 varmegrader. Men!-- Det vanskeligste synes jeg var å venne seg til konseptet med å ha et barn, hele den omstillingsprosessen som begynte ved positiv test og fortsetter enda. Ikke på et overfladisk plan, "iik som jeg savner cappuccino-livet", men etter 10 år som voksen får man et helt nytt liv, en helt ny kropp, en helt ny dynamikk i forholdet sitt. Det tar tid å bli husvarm i sitt nye liv, ganske enkelt.
Jeg stemte ingen av delene.
Jeg hadde et fint svangerskap, lett fødsel, og grei amming.
Har ikke stemt, finner det vanskelig å velge. Når ammingen er så vond at mor gråter er livet ikke spes. kult, og heller ikke som høygravid i 30 varmegrader. Men!-- Det vanskeligste synes jeg var å venne seg til konseptet med å ha et barn, hele den omstillingsprosessen som begynte ved positiv test og fortsetter enda. Ikke på et overfladisk plan, "iik som jeg savner cappuccino-livet", men etter 10 år som voksen får man et helt nytt liv, en helt ny kropp, en helt ny dynamikk i forholdet sitt. Det tar tid å bli husvarm i sitt nye liv, ganske enkelt.
Ja, det er helt sant. Og for ikke å snakke om tanken på at babyen en dag blir fire år, ti og tretten! Klarer jeg det?:icon_eek:
Har hatt flotte fødsler begge gangene, så der kligger det ikke, og svangerskapene har vært fine også, men siste runde med amming var nok det vanskeligste for meg, mtp at jeg måtte "gi opp" og innføre ekstra tillegg allerede fra 3 mnd. til jentene..... men..... been there, done that.... hvis det blir en neste gang, så går det bedre tenker jeg.
Lykkeliten
22-03-07, 12:33
Jeg svarte annet.
Svangerskapet syns jeg gikk greit og koste meg som gravid.
Til tross for bekkenløsning og vonde hofter.Gikk høygravid midt på sommeren
og syns det var helt flott,var ikke plaget med varmen.
Fødselen gikk over all forventning,rask og fin.Hadde ikke noe spesielt vondt før pressriene begynte,var ikke forbredt på at de skulle gjøre så vondt da.
Ammingen har også gått strålende,bortsett fra sår på brystvortene første uken.
Det vanskligste var at syjobben deres ikke var av de beste.De hadde sydd en hudfold mellom stingene,noe som gjorde at det gikk opp hele tiden og ikke ville gro skikkelig.Måtte til sykehuset å få det ordnet,men jeg plages fortsatt
med det.Fortsatt litt vondt og sårt,har derfor ikke blitt så mye av sex her i gården.Er så glad sambo er så tålmodig og ikke maser.
Forøvrig er snuppa ei rolig og snill jente så vi har ikke hatt en eneste våkenatt.Så egentlig så er jo alt bare en fryd :)
Svangerskapet gikk helt greit fram til jeg fikk svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom i uke 32.
Fødselen var katastrofekeisersnitt med full narkose så da merket jeg ingenting før jeg våknet på intensiven med egen sykepleier og morfin-"shots" rett i blodet.
Tiden på sykehuset var det vanskeligste for min del. Lillemann var innlagt i 6 uker, 2 av dem på intensiven. Jeg var innlagt i 2 uker. Både Lillemann og jeg fikk en del kompikasjoner de første dagene/ukene. Masse bekymringer og opp- og nedturer. Pumping og sondemating. Heldigvis gikk amminga greit etter 6 uker så jeg fullammet da vi kom hjem.
Nå er jeg gravid igjen og håper jeg får gå til termin i september denne gangen.
Jeg ser at mange svarer ingen av delene. Det skjønner jeg ikke, selv om både sv.skap, amming og fødsel har gått fint. Det er vel ingen her som fiser ut ungene, vel?:knegg:
Jeg hadde som sagt et fint svangerskap, amminga gikk helt fint, og det gjorde også fødselen. Jordmora sa til og med at en sånn fødsel skulle hun gjerne bestilt til seg selv.;)
Men en fødsel er jo en fødsel, for svingende!! Det er ikke småtterier. Derfor svarte jeg at fødselen var verst, selv om den gikk "helt fint". Eller hva?:Sommerfugl2:
Haha... du har ju rätt! Det är inte "peanuts" som vi bär i 9 månader och sedan klämmer ut - en KARL hade säkert velat kryssa i alla alternativen!!! :hypo:
Även om jag inte valde nåt av alternativen för "de gick bra" alla 3 - så kanske förlossningen var den stora chocken? Jag var inställd på en långdragen 20-30 timmars kamp - för det hade alla varnat oss 1:a föderskor för.
Men så tog det bara ca. 5 timmar från att vattnet gick till Louisa var i famn. Jag tror att den vackra upplevelsen jag fått som minne mkt beror på min sambo och förlossningsteamet - Och framförallt att jag fick hjälpa till att dra ut Louisa!!! HELT UNDERBART *gråter av glädjeminnen*
Jeg svarte annet... Barselstiden og det første året etter fødselen var det verste for meg (dette var med nr.2). (Med nr 1 var fødselen verst siden den tok så lang tid)
Haha... du har ju rätt! Det är inte "peanuts" som vi bär i 9 månader och sedan klämmer ut - en KARL hade säkert velat kryssa i alla alternativen!!! :hypo:
Även om jag inte valde nåt av alternativen för "de gick bra" alla 3 - så kanske förlossningen var den stora chocken? Jag var inställd på en långdragen 20-30 timmars kamp - för det hade alla varnat oss 1:a föderskor för.
Men så tog det bara ca. 5 timmar från att vattnet gick till Louisa var i famn. Jag tror att den vackra upplevelsen jag fått som minne mkt beror på min sambo och förlossningsteamet - Och framförallt att jag fick hjälpa till att dra ut Louisa!!! HELT UNDERBART *gråter av glädjeminnen*
Ja, det er akkurat det der at fødselen er så mange ting.. Det er så vilt og helt ubeskrivelig vondt og vakkert. :rose:
Jeg synes det er helt fantastisk å være gravid - særlig de siste tre-fire månedene når det synes ordentlig og det er masse liv. Fødselen kunne jeg godt ha hoppet over. Amming er superkoselig.
Å føde!:vettskremt:
Jeg har veldig lette svangerskap, ikke problemer med skittur og lette fjellturer før siste måned, men da kommer preeklamsi og blodtrykk og slik dritt...
Jeg er ikke skapt til å føde, 2 fødsler har endt i keisersnitt, ett haste og et katastrofesnitt, alle fødsler 4 har blitt igangsatt....
Ammingen har alltid gått lett..:blomst3::blomst3:
Svangerskapet var verst. På grunn av tøffe svangerskap tror jeg bare vi kommer til å få to barn som vi har laget selv. Siden bekkenløsningen ble MYE verre i andre svangerskap, og i tillegg varte og rakk før den gikk over (egentlig ennå plaget til tider) er jeg redd at jeg aldri ville blitt god igjen etter et tredje svangerskap.
Jeg ville valgt 3 fødsler foran ett svangerskap, om det va mulig å velge. Den første tida, hvor vesla ikke sov og vi ble stadig mer nedbrutt var grusom. Og alle rundene med brystbetennelse var slett ikke gode.
Likevel er det altså svangerskapet som "vinner" for meg.
Ja, jeg er vel også er slik type som liker å bli fort ferdig med ting, og det er litt vanskelig når man går gravid i 9 mnd. Nå slapp jeg unna med 8 mnd og en fødsel som varte 30 min fra første ri.:fode:( det gjorde det ikke ved 1.mann. Da var det vakumm ect.:eek2:) Amming går fint. Har en glupsk gutt som ikke kaster bort tiden....
Så for min del er svaret svangerskap.
Jeg er så heldig at jeg ikke kan svare noe som vanskeligt. Flott graviditet, fantastisk fødsel og problemfri ammning.
Signerer denne :)
Utvilsomt fødsel!
Svangerskapet var i grunnen eit drøymesvangerskap, bortsett frå intens kvalme dei første mnd. Til og med å gå høggravid i den såande heten i juli var faktisk fint... :D
Amminga var slitsam i starten, men likevel var det fint - og etter den første mnd. eller sånn har det berre vore fint. :D
Fødselen drog ut, varte i over eit døgn, og eg opplevde etterkvart å ikkje ha kontroll - inga god oppleving. Tok fleire mnd. før tanken på søsken var mogeleg å tenke... (ikkje at det er planlagt søsken med det første, men eg er på ein måte 'forsont' med tanken på at det kan skje ein gong...
Tiden etter fødselen var verst.
Filifjonka
22-03-07, 18:30
Ammingen, jeg hadde for lite melk, så det ble et styr med flasker , pupp og et helsikens renn til helsestasjonen på kontrollveiing. Likevel fikk faktisk larven litt morsmelk hverdag til han var fem og en halv måned. Kjenner likevel at dette sitter og kjenner at jeg er veldig spent på hvordan det evntuelt vil gå neste gang.
Fødsel og svangerskap derimot det gikk fint.
I survived, men jeg synes barseltid er en helvetes jobb. Du skal amme nærmest kontinuerlig, ligge på magen for å få trykket livmora sammen, lufttørke et slitent underliv, drikke og spise sunt, du skal bli kjent med babyen og glem for all del ikke å slappe av :crazy:
mamma til sneip
22-03-07, 19:02
Svangerskapet. Uten tvil.
Likte ikke å være gravid. Bekymret for ungen hele tiden ( veldig rolig), trøtt og kvalm i starten med stressende jobb ( og ikke vett til å be om sykemelding) resulterte i at jeg bare gikk ned for telling når jeg kom hjem. Stor overgang fra å være aktiv til å ligge på sofaen(psykisk). Etterhvert bekkensmerter som ikke har gitt seg ennå (1 år etter) og veldig innskrenket hva jeg kan gjøre (buhu jeg som er så glad i å løpe).
Fødselen var flott! Og sneip satt nå fast i puppen fra 5 min etter.....så ammingen har aldri vært vanskelig.
Svangerskapet var greit nok, men fødselen var grusom, det samme var alt styret etterpå med amming som gikk dårlig, bare skriking og kolikk, lav blodprosent, skjelving og besvimelse og voldsom barseldepresjon.....
Stor sjans for enebarn her i gården.
Løvemammaen
22-03-07, 19:39
Med Løvegutten var det helt klart amminengen. Fødselen tok ca 4 timer, mens ammingen slet jeg med i ukesvis før det gikk seg til. Med Løvejenten var det ikke noen problemer. Ammingen fungerte 100% fra frste stund og fødselen tok bare 45 min. (Det største probmemet var å rekke føden...)
Jeg stemte svangerskapet, selvom jeg "bare" hadde bekkenløsning. Andre gang merket jeg det på bekkenet før det slo ut på testen... Og jeg er langt fra bra ennå. Fødslene var heller ikke problemfrie, men amminga har gått ganske greit. Så her blir det ikke flere barn.
Husnissemor
22-03-07, 19:48
Den første gangen var det både fødselen, fordi jeg måtte operere etterpå, noe som var helt forferdelig, og ammingen, som jeg endte med ikke å få til.
Den andre gangen var det nok svangerskapet, fordi jeg var i en kronglete situasjon og fikk svangerskapsdepresjon i andre halvdel av svangerskapet. Både fødsel og barseltid var vidunderlige! :cool:
Den tredje gangen var det fødselen, som var så sinnsykt mye vondere enn de to første gangene! Svangerskapet var stort sett bare kos, og barseltiden fantastisk, til tross for litt ammeproblemer i begynnelsen. Så de tre første timene av de fire timene fødselen varte, var det eneste jeg har å klage på her. De var så vonde at jeg nesten ikke tør å tenke på å ønske meg flere barn. Men etter at jeg fikk spinalbedøvelsen, var det bare fint.
Jeg har svart fødselen. :cow:
må gå for fødselen jeg også.
Den var laaaaang, 62 timer, med 40 i feber og 80 min med pressveer. + 1døgns overvåking etterpå på meg og Lillemann. Jeg er ingen fødemaskin ;)
Hadde et lett svangerskap, ikke plaget av noe slag annet enn at jeg mistet følelsen i hendene (noe som kan være særdeles upraktisk når de er alfa omega i jobben min)
Fødselen var også veldig grei. Gikk relativt fort og det var en befrielse å få lov til å presse!
Ammingen gikk også veldig greit etter litt streving i begynnelsen. Jeg er veldig heldig som har sluppet unna alt av betennelser og sopp.
Jeg svarte "Annet" fordi det var overgangen fra å ha bare meg selv (og gubben) å tenke på til å BARE tenke på lille O som var vanskeligst for meg. Sliter med det ennå... Og det skremmer meg fra å få flere barn, dessverre
Tommeline81
22-03-07, 20:04
Stemte amming pga jeg slet i starten og måtte bruke brystskjold. Da jeg etter 6 uker klarte å slutte med det fikk jeg store sår og ammingen ble veldig smertefull. Så kom tennene og biting, sår igjen. Men ammer enda og han er 1 år. Det var en tøff kamp, men er idag glad for at jeg ikke ga opp.
Va kvalm og kastet opp uke 9-18, og så kom bekkenløsninga etter uke 20. Men jeg elsket å gå gravid og storkoste meg.
Fødselen var vond, men varte ikke så lenge. Helt fantastisk å oppleve det å føde. Gleder meg til neste gang.
Svarte annet.
Svangerskapet: sinnsykt trøtt i starten, så jeg fungerte ikke. Deretter litt bekkenløsning, men kunne jobbe. Verst siste måneden, forferdelig varmt og sov ikke om natten, helt utslitt
Fødsel: Tok 18 timer, langt nok men ikke grusomt langt, en time med pressrier var verst. Helt forferdelig der og da, men kan gjøre det igjen
Amming: Tok litt tid før han kom i gang, men etter det ikke så store problemer, litt sårhet og ømhet så kortere perioder ammet med gråten i halsen, men det gikk over.
Likevel svarte jeg annet, og med det mener jeg hele konseptet å bli mor, synes supern er helt vidunderlig, savner ikke "caffelattelivet", men kjenner meg så usikker på rollen - gjør jeg rett, dette varer jo for resten av livet! Selv om jeg har strevd med ammingen etter at jeg begynte å jobbe igjen, er søvnløsheten aller verst. Er utrolig sliten. Så alt har sin tid, alt er "verst" der og da, alt "går over", men det å være mor går aldri over!
Tiden etter fødselen var verst.
støtter meg til denne jeg... :bag:
så mange interessante svar!!! det var ikke så gjennomtenkt, denne "undersøkelsen", men nå ser jeg at det er mange som ble "engasjert" her... ja ja.
Uff!! Tøft, dette.
Siemens, du har rett, alt "kan bli glemt" eller "går over" etterhvert, men det å være mor gjør det IKKE!!!
Jeg synes svangerskapene var verst.
Jeg har hatt svangerskap med småblødninger, mye kynnere og vondt bekken.
Fødslene mine har vært helt topp.
Ammingen har gått i dass en gang og gått veldig bra en gang.
Jeg kunne vel krysset av på alt, bortsett fra det siste alt.
Svangerskapet var ok i små perioder, men preget av redsel, kvalme, svangerskapsforgiftning, sykehusinnleggelse. Fødselen var j..lig....(orker ennå ikke tenke på den etter 15 mnd) og etterpå ble det diverse komplikasjoner og ammeproblemer. Summen av dette gjør at jeg ikke vet om jeg orker dette en gang til. Og det er veldig synd. Skulle så gjerne hatt noen ok opplevelser og flere barn. Men ammingen var koselig når det gikk seg til etter noen mnd. Og det er fint å være mamma nå. Slitsomt, men fint.
Jeg har vært heldig, og syns det har vært fantastisk flott både å være gravid, å føde og å amme. Ingen storekomplikasjoner. Jeg syns også barseltiden har vært fantastisk med alle tre, og har tålt rimelig godt, stort sett, og få redusert nattesøvn osv.
Jeg syns på mange måter det har vært tøffest når barseltida er over, og det "gamle livet" langt på vei skal gjenopptas (studier/jobb) parallelt med at jeg fremdeles har en bitte liten en (eller tre små?) som trenger meg like mye som da hverdagens krav langt på vei opplevdes å stå på "vent" i permisjonstiden.
Svarte ingen av delene. Svangerskapa har vært greie, selvfølgelig tungt å leie i slutten. Fødslene var veldig vonde men det er jo glemt nå. Ammingen gikk ikke så bra første gangen, iallfall ikke i begynnelsen. Denne gangen ingen problemer i det hele tatt.
Svarte ingen av delene. Lette fødsler, ingen problem med ammingen. Med storsøster var jeg vel kvalm i none få uker. Men med lillegutt var je kvalm i ni måneder. Men avr i full jobb og hadde det vel egenlig bra alikevel. Men spiste masse da. Var ikke kvalm så lenge jeg spiste. :fnis:
Jeg ville gjerne svart noe helt annet, nemlig kroppen min etter fødsel :sparke:
Synes svangerskapet var topp, fødselen var en flott opplevelse og amminga har gått som en drøm, skjønt litt frustrasjoner i starten.
Men det jeg overhodet ikke var forberedt på var at det skulle gå så lang tid for kroppen min å komme seg etter fødselen. Dette synes jeg har vært det verste. Så kan jeg jo si at jeg ble klipt under fødselen og den tiden det tok for såret å gro var grusomt.. Nå først begynner det å komme seg på alle måter.
Signerer!! Tida etterpå var verst! Bekkenbunn som bare så vidt holdt seg på plass, hemoroider, sååårt underliv - revna en god del - ble feil sydd - klipt opp igjen to ganger etterpå - trodde ALDRI jeg skulle bli normal igjen :nemlig:
Jeg svarte fødsel!
Hadde mye vondt i ryggen i svangerskapet, og var mye trøtt, men ikke verre enn at jeg jobbet som vanlig frem til permisjonen tok til.
Og så hadde jeg såre og vonde brystvorter som "alle" andre de første par ukene, og et lite barn med en bitteliten munn, så noen frustrerte ammetårer ble det.
Og jeg hadde en fantastisk flott fødsel der jeg følte meg like oppesen som om om jeg skulle besteget Mount Everest etterpå - men herreminhatt, noe så vondt - så jeg svarer fødselen. :knegg:
Svangerskapet!
Jeg har lette og raske fødsler, elsker ammingen og barseltiden.
Da stemte jeg ingen av delene! :blomst2:
Jeg svarte svangerskap, selv om de har vært veldig forskjellige. Alle tre gangene har jeg endt opp med å være mye sykmeldt, på grunn av hyperremesis+ svngerskapsforgiftning første gang, lavt blodtrykk andre gang og hyperremesis, lavt blodtrykk og bekkenløsning tredje gang. Det å ikke fungere såpass at jeg kunne klare jobben min var tungt hver gang, og er en av grunnene til at jeg ikke tror jeg vil tørre å få flere barn. (+ økonomi, plass, overskudd til å ta seg av ungene mm)
Med nummer to var nok egentlig barseltiden det vanskeligste. Slet med mange negative følelser og mye dårlig samvittighet for den lille tassen vi hadde fått. Heldigvis kom vi forbi det til slutt, men det var tøft mens det varte. Veldig glad deet ikke gjentok seg med tredjemann.
jeg svarte fødsel, mest fordi den tok så lang tid og jeg ikke ble "ferdig" med den på mange uker etterpå....
men ammingen var heller ikke enkel, men det har gått seg til og nå koser vi oss =)
FruYirdaki
23-03-07, 10:31
Jeg svarte ammingen. Svangerskapet var flott og fødselen var også flott på alle måter, men ammingen var et styr og et strev de første 5 månedene. Tårene trillet og jeg var klar til å gi opp maaange ganger! Men det gikk seg til heldigvis og nå fungerer den kjempefint!
Tante Pose
23-03-07, 17:17
For meg har det vært forskjellig hver gang. Første svangerskap var flott, men fødselen endte i katastrofesnitt og alvorlig sykt barn. Ammingen var ikke noe tema siden hun aldri har spist selv(nesesonde og siden knapp på magen). Andre svangerskap var fysisk flott, men var tungt psykisk pga faren for å få et sykt barn til(arvelig syndrom) og angst for å oppleve det samme under fødselen en gang til(fikk heldigvis planlagt keisersnitt eter mye om og men og maange tårer). Hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke på død og liv måtte amme, og da lillegutt ikke var interessert i puppen i det hele tatt da han kom og jeg bare var overlykkelig over at vi hadde fått en frisk gutt så endte vi opp med flaske og det trives vi med alle sammen.
KuMedFletter
23-03-07, 19:44
Jeg svarte svangerskapet, uten tvil.
jeg gikk sykemeldt hele sv.skapet, og ble betegnet som
" høyrisikosvangerskap". Ikke så unaturlig siden dette var mitt 7. svangerskap, og vårt første fullbårne og levende barn.
Nei da foretrekker jeg heller elefantsvangerskapet som vi gjennomgikk da vi fikk storebror ( adopsjon) -- Så herlig bekymringsløst!!
Fødsel og amming( til nå ) har vært helt uproblematisk!
Allers mest føler jeg meg ubeskrivelig velsignet over å ha fått de to flotte barna vi har!
Ingenting som har vært "ille" - men om noe var vanskelig så må det være amminga (vond, men fortsatt den vi koser oss mest med), og den første tiden (første 3 månedene) av livet hennes (søvn trøbbel etc).
For meg var det igrunn amminga OG annet. Amminga var et helvete, og jeg ville bare grine av tanken på at han skulle bli sulten igjen, huff. Fødselsdepresjonen var heller ikke noe særlig morsom :smiley_goofy:
Jeg stemte svangerskap.
Spydde de første månedene...så var det en periode der alt var ganske greit, men så var jo maven bare i veien følte jeg. Kynnere bare jeg leet en finger, og soving Ha! det var nesten bare å glemme :tellesauer:
Men det mest positive med graviditeten var 9 deilige måneder uten migreneanfall :D :D DET var deilig det!
Å føde!:vettskremt:
Jeg er ikke skapt til å føde, 2 fødsler har endt i keisersnitt, ett haste og et katastrofesnitt, alle fødsler 4 har blitt igangsatt....
Ikke verst å ha fått fire barn med tanke på at du sier du ikke er skapt til å føde.. veldig beundringsverdig må jeg si :nikker:
Jeg syntes fødselen min var veldig flott i grunn og nesten " gleder" meg til neste gang, men om det blir fire barn på meg tviler jeg på det aller sterkeste.. tørr nesten ikke tenke på hvordan kroppen min blir da ( ble jo klipt og revna på den første så..)
Definitift åpningsfasen i fødselene!
Hilsen Heike
Vanskelig å velge mellom svangerskap og amming, men ammingen var nok verst. Det var frustrasjon fra ende til annen, og jeg fikk det aldri til. Fødselen var vond og lang, men jeg sitter igjen med en positiv opplevelse fra den, til tross for smerter.
Må si jeg svarte fødsel, men nå hadde jeg keisersnitt da.
Grunnen til at dette var vanskligst var at jeg opplevde det som ett mareritt! Våknet kl.5 om morgenen av at jeg måtte tisse og da jeg satte meg opp i senga så gikk vannet. Så jeg kom meg ut av senga og da oppdaget jeg at jeg fossblødde! Det nærmest spruta. Og jeg ble jo hysterisk og ba samboeren min om å ringe føden. De skjønte ikke alvoret før jeg kom inn. Hadde satt på meg nytt bind rett før vi gikk ut døra og 15 min etter da vi var kommet til føden så hadde jeg blødd igjennom både bind,bukse,dyne i senga jeg fikk på mottagelsen. Så jeg var sikker på at jeg hadde mistet!
Men da jeg endelig fikk høre hjertelyden så ble jeg roligere,men da kom riene som hagleskudd! Da var det rett ned på kirurgen og få hastesnitt. Heldigvis så var de superflinke der og jeg følte meg trygg og ivaretatt hele tiden. Var først senere jeg fikk høre av legen hvor alvorlig det hadde vert.
Diagnosen var morkakeløsning (kraftig da 3/4 hadde løsnet) og hadde vi bodd lenger unna så hadde ikke gullet mitt overlevd!
Forferdelig opplevelse som jeg kommer til å slite veldig med ved evt neste svangerskap!
Men selve svangerskapet var en drøm. Hadde bekkenløsning,men det var overkommelig da jeg var sykemeldt. Og amminga gikk som en drøm... eller etter at brystvortene var herda så det ikke kjentes ut dom jeg kjørte de gjennom en kjøttkvern!
For å si det sånn det å gå gravid er jo flott men skikkelig stress de dagene kvalme,bekken,og hormoner slår seg vrang....
Fødselen var jo vond men den glemmer man så fort at kun de flotte øyeblikkene huskes.
Det verste var vel faktisk ammingen..Den var ett slit fra start til slutt men jeg holdt ut i nesten 9 måneder-redd for at snuppa skulle arve min melkeallergi.
Var kvalm ca 1/2 svangerskapet, hadde bekkenløsning resten og lavt blodtrykk igjennom hele, men storkosa meg alikevel jeg...
Fødselen var over på et blunk, og amminga gikk greit denne gangen også, så jeg svarte ingen av delene.
Kunne kanskje svart "annet", for jeg har endel "ettervirkninger" av bekkenløsningen nå et halvt år etter...
Første gangen synes jeg både svangerskap, fødsel og amming var vanskelig. Jeg hadde hyperemesis i mitt første svangerskap, og måtte legges inn for å få næring intravenøst osv. Lite moro. Fdselen ble igangsatt og varte nesten 30 timer. Ikke spesielt moro det heller, og jeg var veldig psykisk sliten etter en tøff periode med anmeldelse av incest og sånn, så det førte til at ammingen ikke gikk spesielt bra heller. Så i første runde var egentlig alt like ille.
Med nummer to var jeg kvalm og spydde (dog ikke like mye) frem til uke 18. Da satte bekkenløsning from hell inn, og jeg var invalidisert frem til noen uker etter fødsel. Fødselen var helt fantastisk. En kort og super fødsel som ble regnet til å vare i 4 timer. Jeg var superpigg, og var på beina veldig raskt etterpå. Ammingen har gått problemfritt nå, det flommer over med melk og lillebror er mye mer glad i puppen enn storesøsteren sin.
Skal jeg stemme så blir det vel svangerskap.
Jeg svarte svangerskap, for det er det jeg husker best.
I prinsippet har jeg ikke noe å klage over, nesten ingen komplikasjoner hverken før eller etter. Men fødsel nr 1 ville jeg ikke opplevd på nytt. Gikk veldig fort, med ei jordmor som ga null støtte og oppmuntring. Bare kom inn og kjeftet fordi jeg ikke hadde begynt å presse, og løp ut igjen idet babyen var ute. Og de første ukene med barseltårer var ikke noe gøy.
Hele svangerskap nr 2 grudde jeg for ny fødsel, men fødsel nr 2 var perfekt. Super jordmor har all ære. Småplager hele svangerskapet, og det at jeg ikke hadde anledning til å ta det med ro pga jobben (Måtte gjøre ferdig praksisen min) gjør at jeg husker det som et eviglangt slit. Og ammingen med nr to gikk helt skeis.
Men jeg har fått to nydelige unger som oppveier alt det vanskelige selvsagt, så jeg skal nok greie å overleve en omgang til hvis sjangsen byr seg. Så får jeg håpe jeg greier å ta det med ro og glede meg neste gang.
Fra sist gang her nå så var det svangerskap! Ingenting var som det skulle.Følte alt gikk galt. Hadde ingen overskudd til de to største,og bekkenet gjorde med sengeliggende til tider :( Ammingen gikk ok,nå er det bra.
Første gang var det ammingen som var problemet,og vi ga opp etter 3mnd.
andre gang var det å ammingen,men den fikk vi til litt bedre og holdt ut i 8mnd.
Jeg vil ha fler barn,men tør ikke å gå igjennom et svangerksap til.Ikke enda ihvertfall. Da vil jeg ungene skal være så store at de skjønner hva som er galt..om ting skal utarte seg på samme måte,
Jeg synes det verste var kroppen etter fødselen så jeg krysset av for annet. Hadde bekkenløsning, måtte settes i gang 16 dager på overtid og fødselen tok lang tid og gjorde j..... vondt, men synes allikevel det verste var stingene i ettertid. Måtte sy mye og det klødde, svei og det å gå på do var et sant mareritt en god stund etterpå.
Jeg fikk ikke føde normalt... men jeg skrev fødselen... for det var mye som gikk galt med keisersnittet... bedøvelsen ville ikke virke som den skulle så det kjentes ut som jeg ble revet istykker:iiik: ikke noe bra opplevelse... men etterpå har jeg bare kost meg
Jeg svarte svangerskapet, men skulle gjerne ha svart fødselen også, men siden den var så kort i forhold til resten, ble det som det ble.
Var så innmari dårlig hele svangerskapet (ekstrem svangerskapskvalme) med 2 innleggelser på grunn av dehydrering osv.
Var så dårlig at jeg gruer meg til neste graviditet, for vi må jo ha en liten til.
Blir jeg like dårlig som sist, blir det ikke mer enn 2 barn på oss.
Fødselen var hard, med feber, innfeksjon og til slutt vakum, men det var jo bare 10 timer i forhold til flere måneder.
Det rare er at nå, 4 1/2 måned senere er det nesten glemt.
Tenker: ja, jeg var dårlig, men var det virkelig så ille???
SKREMMENDE...hehehe
gammonbaby
02-04-07, 22:21
Fødsel var verst; trodde det skulle bli en fødsel uten medikamentell smertelindring på Fødeloftet i Stavanger, i stedet ble det hastesnitt....
Svangerskapet var herlig, og amming er kjempekoselig:)
christine76
19-04-07, 09:06
Kolikken i ettertid var værst.
For meg har amming vært bare kos! Skulle gjerne ammet lengre, og savner det faktisk ennå :dust:
Første fødsel gikk greit, andre fødsel var faktisk en flott opplevelse, takket være Storken og det fantastiske personalet der! :jump2:
Men svangerskap?? Gå rundt som en middels stor hval i ni måneder, med kvalme og jeg-vet-ikke-hva... Helt pyton!
Savner alternativet ALT jeg da.
Her har det vært både svangerskap ,føædsel,amming og etterpå som har vært værst.
Førstemann var graviditeten relativ grei til de siate 8 ukene , da jeg ikka hadde plass til mat og ble supersliten , og fødselev var kjapp men helt jævelig på slutten da jeg var så sliten at jerg svimte av flere ganger og han satt fast og ble trykket ut ved hjelp av ei dundre som heiv seg på magen, og sydde en evighet etterpå. Deretter ubeskrivewlig vondt og plager i underlivet og sprukne vorter og en sugemaskin, det endte i overmye melk og betennelser..
Nestemann var det bekkenløsning fra dag 1 og halsbrann , fødsel var supervond og tok 1,5 time , men det var værst etterpå da jeg etter3 dager ikke hadde følelse i beina og havnet i rullestol og foikk konstantert etter et par uker varig bekkenløsning , å amme i rullestol eller å passe på en baby når man ikke kan bevege seg er et helvete.
Nr var kvalme fra dag en, bekkenløsning , tidlige rier, innleggelser og mye styr, amming og fødsel gikk greiot, men tiden etterpå var vanskelig..
Nå er det definitivt svangerskap....
Mustang Sally
04-05-07, 22:08
Jeg hadde et flott svangerskap, komplisert fødsel og fikk ikke til amming. Selv med hjelp.
gutt&jente
05-05-07, 19:57
Jeg svarte fødsel (m lillebror). Begynte som en helt vanlig, rask 2.gangs fødsel på Storken, til å bli en uoppdaget setefødssel, med flytting av avdeling, masse mennesker med utrolig mye informasjon av hva som skulle skje og hvordan, så jeg fikk helt panikk, og alt stoppet opp! Han kom nå ut til slutt, og alt gikk vel.
Svangerskapet var greit og vi koser oss med amming fremdeles:-)
Med storesøster var alt greit, styrte endel med ammingen og ga oss etter 5 mnd'er, men fikk det veldig bra etter det.
Det skulle gått ann å veldge flere alternativer siden jeg har flere barn. Ingen svangerskap, fødsler og barn er like. ;)
Første gangen tror jeg det var fødselen som var verst, selv om vi slet veldig med ammingen etterpå. Hadde jo et slitsomt svangerskap også, men så lenge en ikke hadde barn fra før og kunne bare ta vare på seg selv så gikk det egentlig veldig bra allikevel.
Andre og tredje ganger var det svangerskapet som var verst. Med nr.3 var jeg lei av alle plagene i uke 15, så da ble det lange uker gitt. Fryktelig slitsomt når en har to små barn fra før. :( Men fødselen med nr.2 og nr.3 har vært rene drømmefødsler. Superkjappe på 1 time med nr. 2 og 25 minutter med nr. 3. :D Ammingen med nr. 2 gikk som en drøm og med nr. 3 så gikk de første tre månedene som en drøm i alle fall.
Jeg svarte ingen av delene.
Svangerskapet var fantastisk selv om jeg slet med bekkenløsning allerede fra slutten av første trimester. Jeg hadde ingen andre plager (bare litt trøtt til å begynne med og selvfølgelig litt ekstra vekt å drasse på) og det verste med bekkenproblemene var egentlig det å psykisk føle at man ikke strakk til.
Fødselen var kjapp og grei. Mindre vondt enn forventet og en fantastisk opplevelse.
Ammingen har gått greit etter startproblemene med såre brystvorter.
Alt i alt har hele opplevelsen vært som en drøm og jeg har allerede (etter 5mnd) begynt å glede meg til en eventuell nestemann.
Ingen av delene.:blomst2: Men barseltida var litt tøff, vond i puppene da melka skulle komme, og fikk influensa. Det var ikkeno bra.
Fødselen må ha vært noe av det verste jeg har vært med på, så jeg stemte det. Svangerskapet var slitsomt og jeg var utålmodig for å treffe babyen da, men alt i alt gikk det og amming og det meste ganske fint;)
Jeg ville sagt at både svangerskap, fødsel og amming var verst.
Siden det var høyrisiko og mye komplikasjoner, og amming siden jeg pga sugesvak unge ikke fikk det til.
Ike noe igrunn. med nr 1 var jeg kvalm helt til vannet gikk og da kastet jeg opp i ett sett i 27timer... Men jeg synes svangerskap, fødsel,amming og babytiden er herlig jeg;)
Kanelisvingane
14-11-07, 12:40
Det verste for meg var at nesten ingenting ble som forventet, verken svangerskap, fødsel, amming, barseltid. Men heldigvis overgår morslykken alle forventninger:)
Jeg hadde et veldig greit svangerskap sist, bortsett fra kvalmen i begynnelsen. Så det gikk veldig greit.
Og bortsett fra litt såre brystvorter gikk også ammingen kjempefint. Har verken hatt brystbetennelser eller sopp.
Men fødselen var ganske så hard, så jeg vil si at det var det verste. Selv om det så klart er det som går over fortest. Men fordi fødselen var så hard og jeg måtte opereres etterpå ble det ganske slitsomt i begynnelsen. Er jo ikke så lett å skulle ta seg av en liten baby når det er vondt både å sitte og stå. Det var jo også den jeg følte jeg hadde minst kontroll over. Forhåpentligvis blir det litt annerledes denne gangen.
Og nå kan jeg oppdatere med at ingenting var spesielt vanskelig denne gangen. Litt komplikasjoner på slutten av graviditeten, men det varte jo under en uke fra jeg fikk symptomene til han var ute. Og tilstanden var jo mer alvorlig for ham, for meg var det jo mest irriterende å klø sånn.
Fødselen var kjempefin og jeg klarte meg uten epidural. Og har ikke hatt noe såre brystvorter denne gangen. I tillegg er O en rolig fyr som syns det er greit å sove om natta så lenge mammaen hans sover ved siden av.
lilletambur
14-11-07, 14:30
Hadde et greit svangerskap, en grei fødsel og amminga har gått greit.
Det som sleit, var å gå ti dager på overtid.. Det var virkelig ILLE!
Kroppen var såååååååå spent, og når det ikke kom noen baby ble det bare verre og verre. Jeg slappet ikke av før jeg kom hjem fra barsel, og der var i 4 netter tror jeg.. Jeg var så anspent også etter fødsel, at jeg når jeg "sov" så drømte jeg, samtidig som jeg fikk med meg alt som skjedde rundt meg.. Sykt.. Og trasig.. Husker at den første gangen jeg sovnet ordentlig, og var klar over det i drømme, så sprang jeg rundt og var så glad (i drømmen)..
Stemte for svangerskap. Egentlig en ganske blandet tid, med glede og forventning i en ende, og kviser, bekkenløsning og konstant trøtthet i andre enden...
Jeg stemte svangerskap. Det gikk i grunnen veldig greit, og jeg hadde ingen særlige plager fysisk, men stemmer på dette alternativet likevel pga at jeg gikk 15 dager over tida. Da hadde jeg forberedt meg mentalt på fødsel hver dag i én måned, så jeg var temmelig sliten i både hode og kropp (og det hjalp ikke akkurat at mora mi i tillegg ringte to ganger om dagen for å høre om noe var på gang)
Men i den store sammenhengen er jo ikke dette noe jeg ville valgt å kalle vanskelig, forståss.
Har stemt på svangerskapet. Var i fin form men frykten for å miste var der hele tiden. Håper det blir annerledes neste gang!
Hm, jeg vet ikke.
Svangerskapet var slitsomt, men også fint. Men bekkenløsning og masse tull på slutten av litt kjedelig. Redselen i de første 4 mnd var grusomme. Jeg grein hver enste natt og var sikker på at jeg kom til å miste.
Fødselen. Haha. Jo, den var ille. Varte og rakk og endte med keisersnitt. Pluss at jeg var overbevist om at barnet ville dø før vi fikk han ut. Men nå i ettertid, når jeg har litt mer på avstand, så var det ikke så superille. Man glemmer fort?
Amming? Hvilken amming? :knegg: Den var nok verst. Gikk rett vest med det samme. Men det var jo pga slitsom barseltid, med blodoverføring og infeksjoner og dritt.
Så den første uka etter fødselen var nok det verste.
Men alt var jo til å leve over, liksom.
LilleSprell
14-11-07, 16:50
Vil si at de to første ukene ETTER fødselen var verst for meg.. ja, jeg sleit med bekken, kynnere etc. i svangerskapet, men jeg nøt det likevel. og fødselen var vond, ja, men noe jeg fint kan gjøre igjen med en gang!! og ammingen var kav i begynnelsen, og nå når jeg har fått sopp og vasospasmer er det vondt, men kos likevel.
Nei, er nok de to første ukene etter fødsel, hvor bekkenet gjorde jæv... vondt og underlivet gjorde til at jeg ikke klarte bevege meg skikkelig.. jupp, DET er det som ahr vært verst!!!
Barseltiden var ganske tøff, med omstillingen til at et annet menneske er 100% avhengig av deg, døgnet rundt... Var vant til å ha mye tid for meg sjøl... Ammingen har heller ikke vært problemfri, langt ifra... Og er dessverre allerede et tilbakelagt kapittel...
Men det vanskeligste var allikevel de ca 3 første månedene av svangerskapet - fra før unnfangelsen faktisk. Ikke pga kvalmen, men pga at vi gikk på nåler konstant, i påvente av å kunne ta en test (en morkakeprøve), og senere å vente på prøvesvarene, fordi vi visste at det var en stor risiko for at barnet i magen kunne være rammet av en alvorlig genfeil... Faktisk er det eksakt ett år siden prøven ble tatt nå... Huff, det ble overraskende sterkt å tenke tilbake på...
MEN - så utrolig stor lykke at jeg nå kan sitte her med min nydelige og friske lille gutt i slynga tett inntil... http://tettinntil.no/forumet/mysmiliesvb/mysmilie_793.gif
Jeg måtte krysse av på amming. Til tross for kvalme og bekkenløsning og elendig nattesøvn ble svangerskapet bare peanøtter i forhold til de første 8 ukene jeg ammet. Soppinfeksjon med åpne sår i hele den perioden, fire brystbetennelser, hvorav én med abscess... Jeg er stolt over å fullamme fremdeles, og nå går det smertefritt!
jeg hadde et fantastisk svangerskap. var i praksis ganske så gravid (fra 24 uker). hadde eksamen 4 uker før fødsel, hadde siste skoledag 14 dager før fødsel.
videre hadde jeg en fantastisk fødselsopplevelse. det er noe av det største jeg har vært med på. drømmefødsel etter et kjedelig keisersnitt første gang. litt startproblemer med såre brystknopper i 14 dager, men ellers ikke noe ammeproblemer.
jeg gleeeeder meg til en tredjemann er på vei. gleder meg til neste fødsel og til neste ammerunde.
så jeg har ikke noe som opplevdes som det værste...
Det verste for meg er når ikke hs tar meg alvorlig.
Jeg har vært beskymret for veslas vekt fra hun var 2 uker gammel, men først nå ser det ut til at hs ser problemet!!
Det var nok svangerskapet! Det var dominert av dette: :kvalm: og dette: :spy:
Amming har gått overraskende fint og fødselen hadde jeg forestilt meg verre enn den var.
For meg var egentlig alt verst... Men svarte allikevel svangerskapet siden det var mest langdrygt. Fødselen var helt forferdelig, jeg kastet opp i sju timer og var fullstendig dehydrert og forvirret. Skjønte ikke at jeg hadde fått baby engang. Etter fødselen fikk jeg barseltårer som grenset til depresjon siden det varte i flere uker.
Ammingen har gått relativt greit, men jeg syntes det var vanskelig i starten. Fikk tette melkeganger og det gjorde helt forferdelig vondt. Opplevde også en kort periode med puppenekt, det var overraskende vondt for meg. Men heldigvis gikk det over. Det er først nå jeg har begynt å nyte livet som mamma.
I skrivende stund vinner nok svangerskapet, selv om det fort kan vippe over til "tiden etterpå"... :knegg:
Hadde hyperemesis, lavt blodtrykk, bekkenløsning og mild svangerskapsdiabetes... :sparke: Gikk på kvalmestillende til jeg var over 6 måneder på vei, var på krykker siste 6 ukene og kunne ikke spise så mye som en is i løpet av hele sommeren... :cry:
Fødselen var helt grei - vond, men mye bedre enn forventet. Tok vel 15 timer fra vannet gikk til junior var ute, ca. 10-11 timer med tiltagende rier. Fra vi kom til sykehuset med 4 cm åpning tok det en time til jeg fikk epidural, og så tok det tre timer til lilleprinsen kom til verden. :hjerteglis:
De tre første ukene var det søndertygde brystknopper som dominerte, etter det kom kolikken smygende og tok over livene våre. :cry:
Nå ser det ut til at lillegutt har blitt mye bedre i det siste, men fremdeles kan dagen plutselig avbrytes av smertehyl i lange tider.
Så lenge han snart blir frisk holder jeg fremdeles en knapp på svangerskapet (jeg slet med fødselsangst også), men om kolikken fremdeles er her om et par måneder er det mulig jeg endrer mening... :knegg:
Med unntak av en kort omgang tette melkeganger og supersåre brystknopper med skorper og døende kjøttslintrer i en måneds tid har ammingen gått helt problemfritt - sjelden melkespreng, nesten ikke lekkasjer, og junior legger på seg en kilo pr. 2-3 uker... :glis2::knegg:
På tross av bekkenløsningen elsket jeg å gå gravid, det var så fantastisk å kjenne det lille livet som vokste inni meg. Ammingen har gått helt problemfritt og har stort sett bare vært kos. Jeg synes faktisk at tiden etterpå og omstillingen har gått forholdvis bra hele veien:)
Fødselen derimot var grusom synes jeg. Veldig langvarig og vond. Tror ikke jeg hadde en spesielt ille fødsel, men jeg fikk testet meg selv litt, og er ikke akkuratt imponert over min egen evne til å takle en slik situasjon.
Fødselen var det vanskeligste jeg har opplevd, men så var det samtidig det vakreste jeg har opplevd når jeg endelig fikk lilleprinsen i armene mine...
Så må jeg si at mannen min har fortalt meg hvor stolt han er av at jeg, omstendighetene til tross, fødte uten epidural.
Synes tiden rett etter jeg kom hjem også var tøff siden jeg ikke kom meg ut av sengen, men tankene rundt fødselen sliter jeg faktisk litt med enda. Endelig har jeg ihvertfall sluttet (tror jeg) å grue meg til neste fødsel en gang i fremtiden, for jeg har innsett at de tingene som gjorde det så vanskelig var mangel på informasjon og oppfølging fra helsepersonalet før og under fødselen. Hadde de gjort jobben sin skikkelig, så hadde jeg meeeeget sannsynlig sluppet unna flere av de uutholdelige tingene jeg opplevde! (Skal ikke klage, for jeg vet andre som har hatt det værre, men likevel...)
Så fikk jeg sagt det også.
Svangerskapene, hyperemesis hele veien og bekkenløsning delux... :(
Jeg har kraftig bekkenløsning når jeg er gravid, så jeg svarte svangerskapet. Amming var et stort problem med Matheus, men med Sokrates har vi funnet en grei løsning. Fødselen til Matheus var tøff. Varte i 47,5 timer fra det var 5 minutter mellom hver ri, men Sokrates kom kjapt og greit. Prøvingen før man omsider ble gravid (begge gangene) var ganske dritt. :knegg: Det beste er å ha to perfekte gutter og jeg hadde gladelig tatt dobbelt opp av alt negativt en gang til.
Snuppegulle
13-03-08, 04:30
Jeg synes fødselen var verst. Vannavgang og igangsetting uten resultat som endte i keisersnitt. Det var det verste jeg har vært med på, er bare 2 mnd siden og jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på det. Og jeg synes ikke de siste dagene på sykehuset var så fine heller, fikk lite avlastning og fikk aldri sovet ut før jeg skulle hjem. Fikk heller ikke noe veiledning om amming, de bare sto og så på meg når jeg skulle amme henne og det var stressende. Men amminga fikk jeg heldigvis til selv da.:jepp:
Amming; Det er VONDT VONDT VONDT! Har ekstremt følsomme pupper tror jeg. Like ille med begge barna, og går ikke over. Amminga har "ødelagt" mye av den første tiden med barna. Det tapper så mye energi å ha vondt av å amme.
Svangerskapet! Spydde som en gris i en hel mnd, kastet opp alt jeg fikk i meg...dvs lå på sofaen og kava meg inn til toalettet og kastet opp magesyre... Unner ingen det! også kastet jeg opp blod...rett før jeg måtte legges inn. Heldighvis ga det seg:jepp: Morgenkvalme, ja takk! Mnd spying, nei takk! Men ellers så gikk alt helt fint, elsket å gå rundt med den flotte gravide kroppen:Blomst2:
Sirkusprinsessen
13-03-08, 07:31
Var super heldig med både svangerskap og fødsel, alt gikk som en drøm :).
Etterpå derimot gikk ikke like lett, lillemor bare gren stakkars, vi var stesset og ante ingen ting og jeg fikk ikke til å sove :fnis:. Heldigvis ble det litt og litt bedre allerede ved 6 uker. Det hjalp veldig å bære henne i sjalet, da fikk hun ut luft :). Tror det skal gå bedre neste gang, da vet vi at det er babyen og ikke råd vi må høre på også stresser vi ikke slik, vi er nok roligere da.
Herr Sjiraff
13-03-08, 08:12
Graviditeten var slitsom da jeg kastet opp så og si hver dag, men det er glemt. Fødselen gikk overraskende bra. Amminga derimot, gikk rett vest. Fikk brystbetennelse to ganger i løpet av første to uker, og lille My nektet plent å ta puppen. Ble noen netter med snørr og tårer, på begge. Og så klart følelsen av å være totalt mislykket som mor, fordi jeg ikke fikk til å amme. Fikk følelsen på fødestua, at hvis ungen ikke fikk pupp kom det til å gå galt med både henne og meg i fremtiden.... Men etter et par uker fikk jeg endelig høre fra en jordmor at jeg ikke skulle bry meg om amminga og stresse med puppen. Så da pumpet jeg meg og ga henne fra flaske. Det fungerte kjempebra, og både jeg og jenta ble så fornøyd, og vi kunne kose oss med måltidene. :jumpers:Det ble "folk" av henne også, selv om hun fikk flaske og MME et år.:glis:
Fru Rasmussen
13-03-08, 08:36
Definitivt Svangerskap!!!!1
Hadde en masse komplikasjoner som egentlig ikke hadde noe med graviditeten å gjøre. Ble operert for tarmslyng da jeg var gravid i 10. uke. DET er det værst smertehelvete jeg har vært med på. Værre enn å føde faktisk. etter operasjonen begynte jeg å sove veldig dårlig om natten, mye på grunn av jeg ikke visste om det var liv der inne før 4 dager etter oprasjonen. Mitt immunforsvar gikk helt ned etter operasjonen også så jeg fikk den ene innfeksjon etter den andre. Jeg hae alltid hatt problemer med eksem og de 4 mnd av svangerskapet eksploderte det helt og jeg hadde kløende, blødende eksem over stort sett hele kroppen. Dagene gikk stort sett med på å gråte, tror ogsåjeg hadde en gryende depresjon pga dette. En måned fø termin ringte gråtende fastlegen min som akutt la meg inn på hudavdelingen på et av de store sykehusene. Ble så behandlet med hissige binyrebark hormoner. Hadde liksom ikke så mye valg. Etter denne innleggelsen hadde jeg det fantastisk den siste tiden hvor de fleste pleier å være drittlei.
Fødselen var over på tre timer :)
NupiSnowJog
13-03-08, 08:47
Jeg vet faktisk ikke. Synes både fødsel og svangerskap var ille.
Svangerskap: Hadde bekkenløsning som gjorde at jeg sjeldent kunne gå, ødem 3 og kvalme. men det verste var å være alene, og aldri få høre et positivt ord. Var bare to som sa til meg at jeg var fin, og resten kommenterte alltid størrelsen min (altså at jeg var så stor).
I tillegg kom alle spørsmålene "Vet du hvem som er faren da" og alle ryktene om hvem faren kunne være.
Fødsel: Gikk kjempegreit, men sleit max med å få tak i barnefar. Brukte 2 dager og så fikk jeg søsteren min til å ringe moren hennes, og hun sa at barnefar hadde fortalt at jeg ikke visste hvem som var faren. Så der gikk jeg da, på barselavdelinga, helt alene med babyen min mens jeg så på alle parene som gikk der og var lykkelige og to. Og jeg følte meg helt alene i hele verden.
For meg var det helt klart svangerskapet. Såpass at jeg tviler sterkt på at jeg noen gang tør å gå gravid igjen.
Samme her:( Sengeliggende de første 3 mnd pga kvalme, lavt stoffskifte (udiagnosert og dermed umedisinert), kjempevond bekkenløsning som startet når jeg var 4-5 mnd på vei, kvalm og uvel pga varmen (det var såååå varmt den sommeren) - den værste tiden i livet mitt faktisk.
Men ammingen kommer på en god annenplass med staflokokkinfeksjon som jeg fikk på sykehuset og sopp som kom etter antibiotikakuren, det var så fælt at jeg helt glemte hvor vondt det hadde vært å føde...
tryllepiken
13-03-08, 08:51
Jeg er så heldig at jeg ikke kan svare noe som vanskeligt. Flott graviditet, fantastisk fødsel og problemfri ammning.
Signerer.Litt bekkenløsning,mye halsbrann,men ingenting som hindret meg i å virke i arbeid eller studier,bare et varsel om at livet skulle ndres:blunk:
Alt har vel ikke gått som en lek. Etter nr. en som var prematur, var det mye styr med mating, veiing, kontroller på helsestasjonen som jeg ikke hadde valgt frivillig. Med nr to slapp vi dette, men til gjengjeld måtte jeg til regelmessig behandlinger hos fysioterapaut, kiropraktor etc - så mye av "kosetiden" gikk med til å tilpasse amming, soving etc sammen med behandling.
Jeg ville gjerne svart noe helt annet, nemlig kroppen min etter fødsel :sparke:
Synes svangerskapet var topp, fødselen var en flott opplevelse og amminga har gått som en drøm, skjønt litt frustrasjoner i starten.
Men det jeg overhodet ikke var forberedt på var at det skulle gå så lang tid for kroppen min å komme seg etter fødselen. Dette synes jeg har vært det verste. Så kan jeg jo si at jeg ble klipt under fødselen og den tiden det tok for såret å gro var grusomt.. Nå først begynner det å komme seg på alle måter. Men er ikke redd for å gå igjennom det samme ihvertfall en gang til, om ikke to :rister:
Jeg trenger også et alternativ som heter "Det fjerde trimesteret"... de to ukene på overtid inkludert. Fødselen var fæl, men rask. Å gå 15 dager på overtid, var derimot det aller verste. Og tiden etter fødselen var altså ikke så flott heller. Vondt, slitsomt og en mental berg- og dalbane. Det var det ingen som hadde advart meg om.
For å i det hele tatt overveie å bli gravid igjen, skal jeg ha en garanti om keisersnitt dersom jeg ikke føder til termindato!
Men nå, fire måneder senere har jeg det veldig bra altså :D
Sjala Palmer
13-03-08, 09:20
Tiden etter synes jeg ble tøffere enn jeg hadde ventet. Det å få med seg et lite nurk hjem som er totalt avhengig av en, var en sjokkartet og ansgstfylt opplevelse. Etterhvert slappet jeg mer av og klarte å nyte det lille vidunderet. Men jeg stemte altså "annet".
Jeg stemte svangerskap. Rett og slett fordi å være kvalm er bare det aller verste jeg vet! Syns det var helt grusomt begge gangene, spesielt andre gangen når jeg hadde en liten jente hengene over skulderen når jeg spøy... Men syns også at ca de 6 første månedene med ny baby er/var slitsomt! Fullamming som tapper meg for krefter, altfor lite søvn, stadig tette melkeganger, konstant sliten og en krevende liten baby. Men jeg har jo ikke hatt noen store og farlige problemer med noen ting, tenker på de som har syke barn når jeg sitter her og klager over "småting"...
Jeg svarte "ingen av delene". Jeg har hatt fine svangerskap med lite problemer, lette fødsler og koser meg med ammingen.
Får i ulveklær
13-03-08, 10:16
Det "verste" for meg var svangerskapet. Jeg hadde utallige nyrebekkenbetennelser, og det var heeelt jævlig rett og slett. Slet også med bekkenløsning og hadde gangspærr.
Men det var en unik og utrolig opplevelse å gå gravid, og jeg gjør det gjerne igjen.. Hmm, vi damer er rare.. :eh:
Audacious Angel
13-03-08, 10:29
Amming! Jeg er så utrolig plaget med eksem på brystene når jeg ammer, er det nå med knøttet og var det da jeg ammet snuppa.
Og jeg hadde så ille bekkenløsning på slutten av svangerskapet at jeg nesten ikke klarte å gå 50 meter... skulle vel egentlig hatt krykker, men stae meg VILLE IKKE. :smiley_goofy:men ammingen er verre.
Som andre har sagt amming er mer psykisk, og når jeg stresser og har kroppen full av hormoner så eksploderer eksemen min.
Jeg var litt i tvil hva jeg skulle svare, for jeg var utrolig dårlig i svangerskapet, både med ekstrem svangerskapskvalme og et spesielt agressivt tilfelle av svangerskapskløe (å ille at jeg ble studieobjekt på dermatologisk på St. Olavs). Men likevel elsket jeg å gå gravid, og har lyst på mange barn. Selv om det skulle være like tøft de neste gangene også.
Fødslen var en drøm, og jeg kunne gjort det om og om igjen.
Valgte å stemme for ammingen, for den sliter vi med fremdeles. Vi er visst ikke så samkjørte som vi burde, gullgutten og jeg. Men selv om jeg fint kan leve med ammeproblemer (har tenkt å amme lenge ennå), så er dette det såreste å ikke mestre. Det som skal være så naturlig, så livsviktig - og så sliter vi så mye med det! Det gjør faktisk mer vondt i sjela enn i brystene...
Jeg valgte amming, for det fikk jeg ikke til, men kunne like gjerne valgt svangerskap siden jeg gikk i 6 mnd med bekkenløsning. De 6 mnd er nok til at FlakseFly her blir enebarn gitt...
Holly Hobbie
13-03-08, 11:29
Definitivt foedsel, fulgt av barseltiden (de aller foerste ukene). Var saa utkjoert etter hastesnitt at de foerste ukene var mye mer anstrengende enn jeg hadde forestilt meg. Soevnmangelen var et stort sjokk for systemet!
Ammingen er bare kos, hadde litt startproblemer men etter tre uker saa har det gaatt som paa skinner!
mammatotwo
13-03-08, 11:32
Helt klart svangerskapene. Svangerskapsforgiftning med begge jentene, så den spenningen om ting ville går bra tok veldig på.
Definitivt svangerskapet... Grusom kvalme frem til uke 18 og ekstrem bekkenløsning hele veien. Siste halvdel av svangerskapet satt jeg i rullestol.. kjempestas.
Fødselen var i lengste laget, men helt ok! Jeg kan "godt" føde igjen, men jeg er betenkelig til et nytt svangerskap...
Amming, barseltid, netter, soving og alt som har vært etter at fødselen var overstått har bare vært flott og fantastisk her :heartbeat:
Absolutt fødselene!! Komplikasjoner hver gang. Har fått beskjed om hvis jeg skal ha flere, blir det keisersnitt.
Å være gravid var veldig bra, bortsett fra uke 6 - 10ish hvod jeg var fryktelig kvalm, og de siste 2 ukene da jeg ble veldig lei og klar for å få fødselen overstått. Ellers var jeg i fin form, følte meg flott, og trente fram til 2 uker før termin.
Fødselen: Kjipe greier, 24 timer inkludert en og en halv time pressveer der INGENTING gikk framover, forsøk på tang og sugekopp uten suksess, endte i keisersnitt og en uke på sykehus med dundrende hodepine pga spinalbedøvelsen. Hadde knapt tatt i ullungen før vi kom hjem, så pappaen fikk også en ganske heftig start...
Amming: Hm, etter en litt kjip start pga fødselen gikk det seg aldri helt til, ullungen var SULTEN, men livet ble lysere når jeg innså at det faktisk var mulig å gi tillegg OG pupp, det er faktisk ikke enten eller :flaskemate:
..men det "verste" er rett og slett å venne seg til det nye livet!
Sist var fødselen det verste.
Denne gangen satser jeg på at det er selve svangerskapet. :icon_confused:
Jeg hadde et flott svangerskap. Var sprek hele veien, jobbet fullt og hadde likevel overskudd. Det å gå gravid var rett og slett en kjempefin oplevelse.
Fødselen ble et planlagt keisersnitt. Var skuffet over det da legene ga meg beskjeden om at det måtte bli sånn pga div fysiske forhold med min kropp, følte at jeg ble snytt for noe stort. Men når dagen for selve keisersnittet kom ble det jammen en fin dag likevel. Det var flott å få møte babyen min uansett hvordan hun kom ut av kroppen.
Amming derimot var og er helt umulig. Jeg fikk melk raskt, men den lille snuppa mi klarte ikke få sugetak på puppen. Samme hvor mye vi prøvde fikk hun ikke i seg noe uten at jeg håndmelket og ga henne med skje. I tillegg så ble jeg syk rett etter at vi kom hjem fra barsel (fikk tarmslyng) og jeg måtte tilbake på sykehuset og bli der i over en uke til. Da ble det mye flaskemat på snuppa og nå har hun hvertfall ikke taket på pupp. Det føles sårt å ikke få til å amme, men jeg pumper meg hvertfall og gir henne morsmelk på flaske. Litt tungvindt, men det går.
Tja...
Fødslene mine har vært bedre enn svangerskapene.
Etterriene var helt forferdelige etter begge fødselene. Vet ikke helt hva jeg syntes var verst :fnis:
Jeg stemte på Ingen av delene. Har ingen ting å klage på. Litt bekkenløsning og en litten betennelse i puppen... det vanlige.
Ammingen. Selv om jeg ammer bittelitt enda syns jeg det er veldig sårt at jeg ikke har kunnet fullamme noen av guttene mine. :(
Altså - liker ammingen, men det er den som har gitt meg mest vonde følelser fordi jeg ikke har hatt nok melk og gutta ikke har villet suge noe særlig.
To svangerskap med bekkenløsning, og to fødsler med STORE rupturskader var fantastiske. ;)
Komplikasjoner hver gang. Har fått beskjed om hvis jeg skal ha flere, blir det keisersnitt.
Samme her, men komplikasjonene kom etter at babyen var ute begge gangene så selve fødslene var superfine.
Men noen flere barn blir det ikke for keisersnitt er skummelt! :vettskremt:
friskogrask
13-03-08, 22:05
Amminga her...
Svangerskapet gikk greitt - halsbrann på slutten, men ....
Skuffelsen og frustrasjonen over å ikke mestre amminga derimot var jeg totalt uforberedt på. Hadde ikke tenkt over det som et "problemfelt" på forhånd, og har blitt tutet ørene fulle av min mor som hadde melk nok til å "betjene en stor barneflokk" - og der satt jeg, pumpet for harde livet (pumpet for å følge med på mengden hun fikk i seg ettersom hun mistet vekt) mens snuppa strigråt og var sulten - og mamma'n etterhvert strigråt også...:leppe::leppe::trist:
Og nederlagsfølelsen da MME'n etterhvert ble introdusert... Selv om jenta ble storfornøyd og vektutviklingen ble bedre... "sukk"
Svarte annet..
Det vanskeligste for meg er å forholde meg til x'en (pappaen) etter at småen kom ut.
Fødselen var værst, tok laaaang tid og endte i et hastesnitt....
Mandelstang
14-03-08, 14:28
Synes nå i ettertid at alle 2 var og er en opplevelse i seg selv, og jeg ville ikke vært foruten noen av dem. Hadde forholdsvis fine svangerskap med lette plager, den siste fødselen var helt super og ammingen gikk på skinner. :jepp: Det eneste jeg kan klage på er at jeg lakk innmari mye melk :knegg:
vBulletin v3.8.4, Copyright ©2000-2013, Jelsoft Enterprises Ltd.